Jazz, cover

Jazz, fritt etter hukommelsen

Release date

They've been called the missing link between Albert Ayler and Black Sabbath and a Marshall amp version of John Coltrane's Interstellar Space. With this, their eighth album, they go all the way back to their humble beginnings some twelve years ago and for the first time do what can loosely be dubbed a "proper" jazz album. Hence the album title which translates  "Jazz, From Memory" in English. The goal, according to guitarist Even Hermansen, is still to explore the link between the Shorter/Coltrane world on one side and electric blues/Hendrix on the other, but without having to turn everything up to eleven. Sporting four originals and two cover versions - McCoy Tyner's "Contemplation" and Albert Ayler´s "Angels" - this is easily their most confident, spiritual, heartfelt and fully realised album so far. "Gamle Plata Til Arne" originates from the first ever jam session they had before starting the band all those years ago and the album closer "Lola Mit Dem Gorgonzola” is an elegant slice of Scandinavian summer melancholy, in a jazz tradition first explored by legendary Swedish jazz pianist Jan Johanson in the mid 60s.

 

 

 

Reviews

Bushman´s Revenge reviews

Photo by Johnny Skalleberg

Over the last nine years, Norwegian three-piece Bushman’s Revenge have blazed a trail into guitar power trio heaven, consolidating their reputation as a kind of 21st century Cream with a keen ear for the punchy cover version: past albums have seen them reinterpreting music by artists as diverse as Sonny Sharrock, Black Sabbath, Ornette Coleman and The Pixies. But for this eighth outing (with a title that translates as Jazz, From Memory), they’ve reined in the excesses and taken a step back to their jazz origins. Cover versions are still a factor, with a moody run through McCoy Tyner’s modal classic ‘Contemplation’ and a softly mellifluous take on Albert Ayler’s ‘Angels’ that builds to rolling thunder. But it’s in the originals that a new, carefully reconstituted voice most clearly shines through. Guitarist Even Helte Hermansen’s tone is delicately restrained on pieces like ‘Bo Marius,’ mixing crystalline harmonics with deft whammy bar bends while, on ‘Gamle Plata Til Arne,’ he sidesteps jazz-rock entirely, arriving at a fresh, countrified twang that echoes Bill Frisell’s work with underground doom merchants Earth.
Jazzwise (UK)

Jazz rock could be read as a conceptual overlap in music's Venn diagram that is, in practice, almost empty. Either the rock is mere colouring, or the jazz falls short. Bushman's Revenge offer a full-throttle counterblast to this contention, their sound a pure melding of rock energy and jazz freedom. Jazz, Fritt Etter Hukommelsen is a back to basics affair. The production is open textured, the trio's sound coalescing rather than converging into a singular attack. Gard Nilssen's drums play a more conventional jazz role, while Even Helte Hermansen's guitar still makes incandescent runs. These tracks prove their sound comes from the trio's tension and poise, and not merely from having the amps turned up to 11. 
The Wire (UK)

It starts with a terrific reading of McCoy Tyner's Contemplation and ends with Hermanssen's Lola Mit Dem Gorgonzola, as light and airy a piece of jazz guitar as you'll hear all year. Perhaps too much brow-furrowed riffage in between for the average jazz taste, but there's no mistaking the musicality of these guys, now well into their second decade and on their seventh disc for Rune Grammofon; a highly successful amalgam of jazz and heavy rock.
Jazz Journal (UK)

Admittedly, I've never been a big Bushman's Revenge fan, but this album is superlative. Some of the best "jazz" guitar I've heard in years.
Freejazzblog (US)

Sometimes albums arrive quite out of the blue and surprise me. Bushman's Revenge is one of those. A Scandinavian band who have been together for a number of years, I had not come across them prior to their latest album Jazz, fritt etter hukummelsen which translates to Jazz, From Memory. Certainly they have covered a few big names on this outing including McCoy Turner and Albert Ayler. First up is Turner's memorable Contemplation from his album The Real McCoy (1967) which featured Joe Henderson on tenor saxophone and Elvin Jones on bass. The track is an obvious choice for Bushman's Revenge as The Real McCoy featured McCoy and co dealing at times with fragments of melody fuelling the bands manovoures. To that end, Bushman's Revenge guitarist Hermansen utilises a treble tone and meanders. Then opens up with tasty solos which increase in pace and dynamics. McCoy would be smiling. In the bands bio, its goal according to Hermansen, is to explore the link between Shorter/Coltrane's world on one side and electric blues/Hendrix on the other without having to turn everything up to 11. The band indeed reach their mission via 0500 where a lengthy bass intro incorporates a Cream-like rendezvous while Bo Marius and Gamle Plata Til Arne create cool atmospheres of music. Bushman's Revenge are one cool discovery, approaching jazz in their own very special way. 
Hamilton Press (NZ)

BUSHMAN'S REVENGE haben mich vom ersten "Hallo" aus der Hölle an nicht abgeschreckt, sondern durchwegs gefesselt, so wie sie da jonglierten mit Motörhead, Sonny Sharrock, Ornette Coleman und Dick Dale, mit den Beasty Boys und den Beatles, wie sie Ghostrider in Ghostwriter, den Anti-Christ in einen Astronauten und 'Iron Man' in 'Iron Bloke' verwandelten, anspielungsreich auf Teufel komm raus. Even Hermansen, Rune Nergaard & Gard Nilssen spielten schon immer auch Jazz by heart und frei Schnauze, aber jetzt bei Jazz, Fritt Etter Hukommelsen (RCD2185) mit Ansage. 'Contemplation' von McCoy Tyners 1967er Blue Note-Klassiker "The Real McCoy" als Auftakt ist jedenfalls eine Ansage. Ebenso 'Lola mit dem Gorgonzola' als Hommage an den schwedischen Pianomelancholiker Jan Johanson zum Abschluss. Mit dem Arne in 'Gamle plata til Arne' ist Arne Nordheim gemeint, und neben 'Angels' von Albert Ayler dehnt das den Horizont schon ziemlich gewagt, wenn man bedenkt, dass da ein Trio im Format von Cream und der Hendrix Experience zugange ist, ganz ohne Gesang. Dafür singt die Gitarre und hebt das bluesige Unterfutter der Blue Notes hervor, wobei Nergaard schnarrt als hätte er Kontrabasssaiten unter den Fingern. Hermansens Intensität steigt über Achttausender hinweg, als wären es Maulwurfshügel. Nergaard zupft selber das Intro zu seinem '0500', das dann mit tickelndem Drumming jazzig auf den Weg gebracht wird zu versonnener Gitarre, der Nilssens fiebriger Duktus mehr und mehr das Blut in flüssiges Gold verwandelt. 'Bo Marius' funkelt zeitvergessen und in melancholischem Abendrot, das den Gitarrenton kremig andickt. Überhaupt klingt Hermansen, als wollte er Sharrock im Galopp nach Walhall überführen, oder mit den Engeln singen, denen vor einem donnergrollenden Horizont Heimweh ihr himmelhohes Jauchzen zu Weißglut presst. 'Lola' nimmt es zuletzt, durch Johansons Prisma gebrochen zwischen funny that way und weep for me, auf zartbittere Weise leicht. 
Bad Alchemy (DE)

Frei übersetzt „Jazz, aus dem Gedächtnis“ nennt sich das achte Album des Rune Grammofon-Kolosses um ein inzwischen mitteljung gewordenes Herrentrio. Laut eigenen Angaben ihr erstes „ordnungsgemäßes“ Jazzalbum – kann man durchaus so unterschreiben. Hat alles, was sich die berüchtigte Cowboystiefel-Jazzpolizei nur wünschen kann. Ausladende Soli, schöne Themen, einen gesunden Rockeinschlag, man darf den Marshall-Verstärker erkennen, ein bisschen proggy, gute Produktion – alles da, was der Jazzprogger/ Progjazzer/Jazzrocker/Rozzjacker/Jackrozzer sich erträumt. Und dafür nehmen sich die sühnenden Buschmänner aus dem Norden auch wirklich alle Zeit der Welt. Supergediegen wird hier abgeleistet. Der „Jazz“ aus dem Norweger Gedächtnis gibt sich wohlwollend und ermöglicht der ganzen Familie ein entspanntes und zugängliches Fusion-Blues-Progrock-Erlebnis zwischen (sic) „Blues-Hendrix vs. Shorter“. So dick hätte man jetzt hier zwar nicht auftragen müssen, passt aber schon, wie die das machen. Für alle Fans von Standards gibt’s auch was extra. Nämlich eine Samthandschuh-Grobian-Version vom McCoy Tyner-Klassiker Contemplation sowie ein ziemlich shreddiges Angels von Albert Ayler (wenn der wüsste!). Jedem Tierchen sein Pläsierchen. Wer auf das Konzept abfährt, wird’s lieben. Sparten- und spartenübergreifende Beglückung auf höchstem Niveau. Anspieltipp: Gamla Plata Til Arne (totaler Kuschelrock-Doom). 
FreiStil (AT)

Den tøffeste norske rockegitaren har befunnet seg i jazzen de siste årene, med band som Hedvig Mollestad Trio, Møster! og Bushman’s Revenge som særdeles velputrende vulkaner. Sistnevnte band er nå ute med det som har rukket å bli deres niende album. Snodig, for trioen virker fortsatt som et ungt og lovende band, som har vært på leting etter fellestrekkene mellom 60-tallsjazzens amerikanske kraftsaksofonister og britisk blues og tungrock – og funnet dem... med "Jazz, fritt etter hukommelsen" har bandet gjenvunnet en dynamisk kraft som kanskje forsvant i noe i lavastrømmene. Det er rom for andre tempi og fargesjatteringer i musikken... Det begynner riktig så ettertenksomt med en seigtflytende versjon av McCoy Tyners "Contemplation", som opprinnelig befant seg på Coltrane-pianistens strålende album "The Real McCoy" fra 1967. Men Joe Hendersons kontemplerende saxlinjer er her omgjort til gråtende gitar, ikke ulikt den lyden alle i rockeverden ville forsøke å emulere omtrent samme år. Bassist Rune Nergaard har skrevet "0500", og innleder også med undersøkelser av båndene på elgitaren før resten av trioen etterhvert eser inn i komposisjonen hans. Den psykedeliske bluesen i "Bo Marius" hypnotiser med sin insisterende basslinje. I tolkningen av Albert Aylers "Angels" lykkes også Hermansen i å vikle sammen vibrasjonene fra Aylers åndelige saksspill med Jimi Hendrix’ tilsvarende på seksstrengeren, i et stykke vidunderlig musikk som oppleves som invertert gospel. Mer overraskende er avsluttende "Lola mit dem gorgonzola", der bandet snarere nærmer seg gräddostens evangelium, med toner som nærmer seg det nordiske. Med visper på trommene og det hele. Og snart er det jul.
Dagens Næringsliv (N0)

I det heftige hardjazzlandskapet som har eksistert her til lands de siste årene - mye takket være plateselskapet Rune Grammofon - har Bushman's Revenge stått som en urokkelig bauta. Trioen er lyden av gitarist Even Helte Hermansen, som vugger deg i søvn med fløyelsesmyke melodilinjer, eller som sammen med bassist Rune Nergaard og trommis Gard Nilssen booster hjernecellene i nesten spasmeaktige grooves... Om et band er som en person, med flere - og ofte motstridende - karaktertrekk, vil Bushman's Revenges to siste utgivelser representere alle deres ytterpunkter. Noen fortalte meg en gang at det finnes to typer hunks i verden: De som ønsker å være det, og de som bare er det. Og av en eller annen grunn har det alltid slått meg at musikken til Hermansen, Nergaard og Nilssen går under sistnevnte kategori... Jazz, Fritt Etter Hukommelsen er motreaksjonen, hvor de tre sier seg fornøyde med sin eventyrlige utflukt og puster lettet ut i den myke åpningen av «Contemplation». Hvorvidt det er et rent jazzalbum er nok åpent for diskusjon, eller kanskje ikke - etter albumtittelen å dømme er det nok mer ment som et grunnlag for komponeringen heller enn selve oppskriften. Bushman's Revenge klarer alltid å la kroppen lette i små øyeblikk, til de tar en plutselig uventet vending og du har bakkekontakt igjen. Hukommelsen er jo gjerne slik, at den sorterer ut visse elementer og henter inn andre. Og mens låten «Lola Mit Dem Gorgonzola» drar referanser til 60-tallets store jazzpianist Jan Johanssons visestil, er «Gamle Plata Til Arne» et tyngre og mer eksperimentelt tilbakeblikk til bandets aller første jam session. De fire originallåtene og to coverne som utgjør albumet, har likevel noe mer rått over seg, på tross av den mer dempede karakteren. Høydepunktet kommer allerede i andre spor, «0500», når Nergaard åpner med en lavmælt bassolo og blir omringet av Hermansen og Nilssen. Som følelsen av et solstikk har det døsige og svevende drivet noe utålmodig over seg, som om kroppen venter på at hodet skal slutte å surre og blodet slutte å boble. Og på tross av tyngden i de åtte minuttene klarer Bushman's Revenge alltid å la kroppen lette i små øyeblikk, til de tar en plutselig uventet vending og du har bakkekontakt igjen. Bushman's Fire og Jazz, Fritt Etter Hukommelsen beviser at Bushman's Revenge ikke er blitt tregere med tiden. Med flere ben å stå på er de sterkere tilbake, eller kanskje man kan kalle det mer modne. Med mindre å bevise, men ikke mindre å tilføre.
Morgenbladet (NO)

På sitt sjuende studioalbum går Bushman's Revenge tilbake til de grunnleggende jazzinspirasjonene sine. Trioen byr på et friskt perspektiv på æraen da John Coltrane ble sett på som en slags gud, tiden da Wayne Shorter og Jimi Hendrix drakk fra samme åndelige lyd-brønn. Gitarist Even Helte Hermansen, bassist Rune Nergaard og trommeslager Gard Nilssens tilnærming er denne gangen mer reservert, og noen ganger til og med lyrisk, til forskjell fra deres gjenkjennelige høgoktansk, sjangersmelt-ende estetikk. De tar med seg sitt tighte, organiske samspill inn i en kjent og struktur-ert jazz-sammenheng. På denne plata veksler trioen mellom et knippe ulike innfallsvinkler til jazzrøt-tene. McCoy Tyners "Contemplation" blir gjenoppfunnet som et sakte og atmosfærisk elektrisk-blues-stykke, med fokus på en briljant gitarsolo fra Hermansen, mens den neste "0500" legger til mer energi i den bluesy atmosfæren. "Bo Marius" fremhever Bushman's IRevenges smarte rytmiske tilnærming. Den dreier seg rundt en avhengighetsskapende, hypnotisk puls. "Gamle Plata Til Arne", som refererer til Arne Nordheims gamle plateklang som var i stu-dioet, viser trioen dypt inne i en psykedelisk bluesjaet, med mange dramatiske, ekstatiske vendinger; og enda mer fortryllende git-arspill fra Hermansen. Tolkningen av Albert Aylers klassiske "Angels" følger grunnrisset av originalen med klar og presis levering som fanger låtens åndelige kjerne. Det avs-luttende stykket "Lola Mit Dem Gorgonzola" tar oss med hjem, denne gangen nikkende mot den svenske pianisten Jan Johanssons arrangementer av tradisjonelle folketoner, bløtlagt i typisk nordisk melankoli.
Jazznytt (NO)

http://www.dagbladet.no

http://salt-peanuts.eu

http://jazzinorge.no

http://torhammero.blogg.no

http://www.marlbank.net

http://thealternative9.com

https://dereksmusicblog.wordpress.com

http://www.stuff.co.nz

http://jazznyt.blogspot.no

http://www.freejazzblog.org

https://draaiomjeoren.blogspot.no