"Et monster mot stjernene i veddeløpsfart"

MOLDEJAZZ, DAG 5, 19. JULI 2019: Den mest imøtesette konsertene med årets residerende artist, Gard Nilssen, er nå historie. Supersonic Orchestra nådde ikke bare overlydsfart, hastigheten oversteg etter hvert unnslipningshastigheten fra jordas overflate.

Kommer du opp i hastigheten 11,2 kilometer i sekundet nede på jordas overflate, vil greie å komme ut av gravitasjonesfeltet fra jorda. Dette 16-personers uhyret av et orkester oppnådde denne hastigheten, og er i dette øyeblikket på vei mot månen. Jeg vil tippe at det vil nå fram til jordas naturlige satellitt omtrent i tide til 50-årsmarkeringen av The Eagles landing i Stillhetens hav i 1969. Jubileet skjer i dag, lørdag, kl. 21.17 norsk tid.

Alle tegn tydet på forhånd på at dette ville bli en strålende konsert. Regnværet slapp taket 30 minutter før konserten, og over Moldefjorden viste det seg en strålende, dobbelt regnbue. I enden av de to buene ligger det jo en gryte med gull, og jeg vil hevde at slik jeg så det, pekte begge buene mot Plassen og Teatret Vårt.

For en konsert! Og for et band!
Verket «If you listen carefully, the music is yours» er skrevet av André Roligheten og Gard Nilssen i fellesskap, for et orkester som nå er av en annen verden.

La meg presentere: I innerste halvsirkel fra venstre mot høyre, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, deretter Ingebrigt Håker Flaten på bass, med Hans Hulbækmo på trommer, og ut mot høyre Petter Eldh på bass og Gard Nilssen på trommer.

I ytterste halvsirkel først en firergruppe, med Mette Rasmussen og Maciej Obara på altsaksofon, Eirik Hegdal på alt av saksofoner og klarinett og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon. Dernest en treergruppe med André Roligheten på sopran-, tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, Per ‘Texas’ Johansson på tenorsaksofon og bass- og kontrabassklarinett og Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofon. Til høyre står Goran Kajfes og Thomas Johansson på trompet og Erik Johannessen på trombone.

Oppsettet indikerer at mye av dynamikken vil dreie seg om å spille undergrupper av flere størrelser ut mot hverandre, vekslende med sekvenser for hele orkestret. Det starter med en trio, men Mjåset Johansen, Vågan og Maciej Obara. Vi skjønner raskt at dette vil bli bra.

Men hvor bra det blir øyner vi fullt først seinere. En sekvens med Thomas Johannsson, Nilssen og Eldh, understøttes av et barytonkor med Kjetil Møster og Roligheten. Møster leverer et sterkt solostrekk i interaksjon med en frådende sjø av trippel bass+trommer.

Etter et nesten vakkert kor med Møster, Kajfes og Johannessen, følger et arrangement som swinger som ei varm kule i helvete. Et av Rolighetens tema har linjer som om det skulle vært musikk skrevet av Ennio Morricone, før det munner ut i en solo av Per ‘Texas’ Johansson i vekselvirkning med Håker Flaten og Hulbækmo.

Orkestret toner ned og dør ut før Møster på tenorsaksofon leverer et av dagens sterkeste solobidrag. Hegdal og Roligheten roer vakkert ned, før Vågan og Nilssen har en glitrende interaksjon som toner ut i et tutti-parti så usigelig vakkert at det er en grandios film verdig.

Slik fortsetter det i nærmere en time og tre kvarter til sammen. Vi får en sekvens med Roligheten, Eldh og Nilssen, altså Acoustic Unity, før Gard Nilssen introduserer bandet og «Teppen dance». Etter en lengre Eldh-solo som ender med noen fraser som høres som de kunne være hentet fra Jimmy Garrisons repertoar, leverer Hanna Paulsberg en solo så vakker at det svir i ørene.

Referansene i denne musikken er mange, og de peker i mange retninger. Og etter hvert som skuldre senker seg, og bandet får steppet opp i gir, begynner også hastigheten å stige. Vi kjenner at lufta rundt oss blir kaldere — det er jo forferdelig kaldt her oppe i stratosfæren.

Et deilig klarinettkor med Roligheten og Per ‘Texas’ Johansson på bass-klarinett og Eirik Hegdal på sopran-klarinett, høres ut som en vakker salme, der Vågan leverer en kraftig solo. Når klarinettrioen forsterkes med alle ti blåsere, i det videreutviklede arrangementet av temaet, blir det nesten Frelsesarmeen. Og det er overhodet ikke ment som noe negativt, tvert i mot.

Vi får en basstrio-sekvens med Vågan, Flaten og Eldh, som til tider minner meg om det tidligere Trippelbass-prosjektet. Når Eirik Hegdal legger baryton-linjer over dette, står det med nesten uleselige kråketær på blokka mi, «… fytti h..lvete så tøft!»

De tre trommeslagerne, Nilssen, Hulbækmo og Mjåset Johansen, er så forskjellige som det går an.  Med hver sin stil utfyller de hverandre strålende, og sammen er de dynamitt. Det er så tight, tett og presist. Her lugger det overhodet ikke i kompet!

Det glir over i en Acoustic Unity-sekvens med Nilssen, Eldh og Roligheten, som etter noen videre utviklinger munner ut i et fullt ensemblespill «…på full pinne, blås og spiker» står det på blokka mi. Herlig!

Vi får en siste sekvens som starter med et bidrag fra det som en gang var trioen Lord Kelvin, Hegdal, Johannessen og Nilssen.

Det er så deilig, atte. Men etter et ytterligere ekstranummer, er vi svimle og fylt opp av all denne herligheten, der vi vandrer ut i kveldslyset. Vi ønsker bølgene fra konserten god reise videre mot månen.

Jeg har bare et stort ønske, nei, heller et krav. For det første må dette verket og bandet ut på tur. Det er første prioritet. Men deretter må dette bandet sikres et liv etter at verket «If you listen carefully, the music is yours» er ferdigspilt. Det er andre prioritet. Om ikke det lar seg gjøre, har norsk kulturpolitikk virkelig spilt fallitt. Hører du, Trine S. Grande?

Salt-Peanuts.eu (Johan Hauknes)

 

Super Supersonic – slik drømmer blir til

Musikk dreier seg ofte om drømmer. I løpet av et par timer i går kveld tror jeg Gard Nilssen – og mange andre – fikk oppfylt mange av dem. For en drøm – for en opplevelse!

Da Gard Nilssen fikk forespørselen om å bli Artist in Residence under Moldejazz i år, begynte det raskt å svirre rundt i den sjeldent hvilende hjernen og kroppen til unge Nilssen. Drømmen hadde kanskje ligget på lur tidligere også, men den var jo fullstendig urealiserbar. Det å sette sammen et stort band bestående av 16 av Nilssens aller beste venner – som tilfeldigvis er noen av verdens beste jazzmusikanter, i følge Nilssen – pluss hyre inn lyd- og lysekspertise fra aller øverste hylle, var jo ikke mulig.

Men så

Festivalsjef Hans-Olav Solli blei fødselshjelperen som Nilssen takka fra scenekanten – uten hans velvilje og åpenhet på så mange plan, ville ikke dette ha vært gjennomførbart. Kjør på, var beskjeden Nilssen fikk og fredag kveld mellom klokka 20 og nesten 22 blei drømmen virkelighet.

If you listen

Sammen med en av sine beste kamerater fra ungdomsåra i Skien, saksofonisten og komponisten André Roligheten, satte Nilssen i gang både med komponering og utvelgelsen av lekekamerater. Det endte med 15 av hans absolutte favorittmusikanter og det førte til at sju saksofonister, to trompetere, en trombonist, tre bassister og tre trommeslagere fikk den unike muligheten å gi liv til verket «If You Listen Carefully, the Music Is Yours». Og for et liv som blei skapt!

Roligheten troppsfører

Fra sin plass sentralt i blåserekka, styrte André Roligheten troppene med bestemt hånd. Låtene var ikke av det kompliserte slaget – de var ofte lettfattelige, melodiske og tøffe. Hele tida var de herlige utgangspunkt for at alle 16 på skulle få vist hva og hvem de var enten hver for seg eller i urtøffe duetter eller vel så det. Det å plukke frem enkeltspillere her blir både feil og meningsløst. Alle var åpenbart så inspirerte og klare som vel tenkelig og uten unntak grep de øyeblikket både individuelt og kollektivt og skapte minner og drømmer for evigheten.

Noe tungt er på vei

Jo Nesbø har skrevet at tunge ting har vært på vei her i Molde for noen år siden. Det spørs om noe tyngre enn drømmebandet og drømmeprosjektet til Gard Nilssen har vært i disse dalstrøka siden rumba-Gunn var her. Det var altså så voldsomt, så monumentalt, så livgivende, så inspirerende som vel tenkelig og når så lyd- og lysmagikerne Tor Breivik og Ingrid Skanke Høsøien løfta opplevelsen helt opp dit der drømmer skapes, så blei denne stunda, denne konserten, denne drømmen et øyeblikk som kommer til å bli værende med alle oss som var så privilegerte at vi blei invitert med. Takk og gratulerer Gard Nilssen!

6/6 - Romsdals Budstikke (Tor Hammerø)

Over the last nine years, Norwegian three-piece Bushman’s Revenge have blazed a trail into guitar power trio heaven, consolidating their reputation as a kind of 21st century Cream with a keen ear for the punchy cover version: past albums have seen them reinterpreting music by artists as diverse as Sonny Sharrock, Black Sabbath, Ornette Coleman and The Pixies. But for this eighth outing (with a title that translates as Jazz, From Memory), they’ve reined in the excesses and taken a step back to their jazz origins. Cover versions are still a factor, with a moody run through McCoy Tyner’s modal classic ‘Contemplation’ and a softly mellifluous take on Albert Ayler’s ‘Angels’ that builds to rolling thunder. But it’s in the originals that a new, carefully reconstituted voice most clearly shines through. Guitarist Even Helte Hermansen’s tone is delicately restrained on pieces like ‘Bo Marius,’ mixing crystalline harmonics with deft whammy bar bends while, on ‘Gamle Plata Til Arne,’ he sidesteps jazz-rock entirely, arriving at a fresh, countrified twang that echoes Bill Frisell’s work with underground doom merchants Earth.
Jazzwise (UK)

Jazz rock could be read as a conceptual overlap in music's Venn diagram that is, in practice, almost empty. Either the rock is mere colouring, or the jazz falls short. Bushman's Revenge offer a full-throttle counterblast to this contention, their sound a pure melding of rock energy and jazz freedom. Jazz, Fritt Etter Hukommelsen is a back to basics affair. The production is open textured, the trio's sound coalescing rather than converging into a singular attack. Gard Nilssen's drums play a more conventional jazz role, while Even Helte Hermansen's guitar still makes incandescent runs. These tracks prove their sound comes from the trio's tension and poise, and not merely from having the amps turned up to 11. 
The Wire (UK)

It starts with a terrific reading of McCoy Tyner's Contemplation and ends with Hermanssen's Lola Mit Dem Gorgonzola, as light and airy a piece of jazz guitar as you'll hear all year. Perhaps too much brow-furrowed riffage in between for the average jazz taste, but there's no mistaking the musicality of these guys, now well into their second decade and on their seventh disc for Rune Grammofon; a highly successful amalgam of jazz and heavy rock.
Jazz Journal (UK)

Admittedly, I've never been a big Bushman's Revenge fan, but this album is superlative. Some of the best "jazz" guitar I've heard in years.
Freejazzblog (US)

Sometimes albums arrive quite out of the blue and surprise me. Bushman's Revenge is one of those. A Scandinavian band who have been together for a number of years, I had not come across them prior to their latest album Jazz, fritt etter hukummelsen which translates to Jazz, From Memory. Certainly they have covered a few big names on this outing including McCoy Turner and Albert Ayler. First up is Turner's memorable Contemplation from his album The Real McCoy (1967) which featured Joe Henderson on tenor saxophone and Elvin Jones on bass. The track is an obvious choice for Bushman's Revenge as The Real McCoy featured McCoy and co dealing at times with fragments of melody fuelling the bands manovoures. To that end, Bushman's Revenge guitarist Hermansen utilises a treble tone and meanders. Then opens up with tasty solos which increase in pace and dynamics. McCoy would be smiling. In the bands bio, its goal according to Hermansen, is to explore the link between Shorter/Coltrane's world on one side and electric blues/Hendrix on the other without having to turn everything up to 11. The band indeed reach their mission via 0500 where a lengthy bass intro incorporates a Cream-like rendezvous while Bo Marius and Gamle Plata Til Arne create cool atmospheres of music. Bushman's Revenge are one cool discovery, approaching jazz in their own very special way. 
Hamilton Press (NZ)

BUSHMAN'S REVENGE haben mich vom ersten "Hallo" aus der Hölle an nicht abgeschreckt, sondern durchwegs gefesselt, so wie sie da jonglierten mit Motörhead, Sonny Sharrock, Ornette Coleman und Dick Dale, mit den Beasty Boys und den Beatles, wie sie Ghostrider in Ghostwriter, den Anti-Christ in einen Astronauten und 'Iron Man' in 'Iron Bloke' verwandelten, anspielungsreich auf Teufel komm raus. Even Hermansen, Rune Nergaard & Gard Nilssen spielten schon immer auch Jazz by heart und frei Schnauze, aber jetzt bei Jazz, Fritt Etter Hukommelsen (RCD2185) mit Ansage. 'Contemplation' von McCoy Tyners 1967er Blue Note-Klassiker "The Real McCoy" als Auftakt ist jedenfalls eine Ansage. Ebenso 'Lola mit dem Gorgonzola' als Hommage an den schwedischen Pianomelancholiker Jan Johanson zum Abschluss. Mit dem Arne in 'Gamle plata til Arne' ist Arne Nordheim gemeint, und neben 'Angels' von Albert Ayler dehnt das den Horizont schon ziemlich gewagt, wenn man bedenkt, dass da ein Trio im Format von Cream und der Hendrix Experience zugange ist, ganz ohne Gesang. Dafür singt die Gitarre und hebt das bluesige Unterfutter der Blue Notes hervor, wobei Nergaard schnarrt als hätte er Kontrabasssaiten unter den Fingern. Hermansens Intensität steigt über Achttausender hinweg, als wären es Maulwurfshügel. Nergaard zupft selber das Intro zu seinem '0500', das dann mit tickelndem Drumming jazzig auf den Weg gebracht wird zu versonnener Gitarre, der Nilssens fiebriger Duktus mehr und mehr das Blut in flüssiges Gold verwandelt. 'Bo Marius' funkelt zeitvergessen und in melancholischem Abendrot, das den Gitarrenton kremig andickt. Überhaupt klingt Hermansen, als wollte er Sharrock im Galopp nach Walhall überführen, oder mit den Engeln singen, denen vor einem donnergrollenden Horizont Heimweh ihr himmelhohes Jauchzen zu Weißglut presst. 'Lola' nimmt es zuletzt, durch Johansons Prisma gebrochen zwischen funny that way und weep for me, auf zartbittere Weise leicht. 
Bad Alchemy (DE)

Frei übersetzt „Jazz, aus dem Gedächtnis“ nennt sich das achte Album des Rune Grammofon-Kolosses um ein inzwischen mitteljung gewordenes Herrentrio. Laut eigenen Angaben ihr erstes „ordnungsgemäßes“ Jazzalbum – kann man durchaus so unterschreiben. Hat alles, was sich die berüchtigte Cowboystiefel-Jazzpolizei nur wünschen kann. Ausladende Soli, schöne Themen, einen gesunden Rockeinschlag, man darf den Marshall-Verstärker erkennen, ein bisschen proggy, gute Produktion – alles da, was der Jazzprogger/ Progjazzer/Jazzrocker/Rozzjacker/Jackrozzer sich erträumt. Und dafür nehmen sich die sühnenden Buschmänner aus dem Norden auch wirklich alle Zeit der Welt. Supergediegen wird hier abgeleistet. Der „Jazz“ aus dem Norweger Gedächtnis gibt sich wohlwollend und ermöglicht der ganzen Familie ein entspanntes und zugängliches Fusion-Blues-Progrock-Erlebnis zwischen (sic) „Blues-Hendrix vs. Shorter“. So dick hätte man jetzt hier zwar nicht auftragen müssen, passt aber schon, wie die das machen. Für alle Fans von Standards gibt’s auch was extra. Nämlich eine Samthandschuh-Grobian-Version vom McCoy Tyner-Klassiker Contemplation sowie ein ziemlich shreddiges Angels von Albert Ayler (wenn der wüsste!). Jedem Tierchen sein Pläsierchen. Wer auf das Konzept abfährt, wird’s lieben. Sparten- und spartenübergreifende Beglückung auf höchstem Niveau. Anspieltipp: Gamla Plata Til Arne (totaler Kuschelrock-Doom). 
FreiStil (AT)

Den tøffeste norske rockegitaren har befunnet seg i jazzen de siste årene, med band som Hedvig Mollestad Trio, Møster! og Bushman’s Revenge som særdeles velputrende vulkaner. Sistnevnte band er nå ute med det som har rukket å bli deres niende album. Snodig, for trioen virker fortsatt som et ungt og lovende band, som har vært på leting etter fellestrekkene mellom 60-tallsjazzens amerikanske kraftsaksofonister og britisk blues og tungrock – og funnet dem... med "Jazz, fritt etter hukommelsen" har bandet gjenvunnet en dynamisk kraft som kanskje forsvant i noe i lavastrømmene. Det er rom for andre tempi og fargesjatteringer i musikken... Det begynner riktig så ettertenksomt med en seigtflytende versjon av McCoy Tyners "Contemplation", som opprinnelig befant seg på Coltrane-pianistens strålende album "The Real McCoy" fra 1967. Men Joe Hendersons kontemplerende saxlinjer er her omgjort til gråtende gitar, ikke ulikt den lyden alle i rockeverden ville forsøke å emulere omtrent samme år. Bassist Rune Nergaard har skrevet "0500", og innleder også med undersøkelser av båndene på elgitaren før resten av trioen etterhvert eser inn i komposisjonen hans. Den psykedeliske bluesen i "Bo Marius" hypnotiser med sin insisterende basslinje. I tolkningen av Albert Aylers "Angels" lykkes også Hermansen i å vikle sammen vibrasjonene fra Aylers åndelige saksspill med Jimi Hendrix’ tilsvarende på seksstrengeren, i et stykke vidunderlig musikk som oppleves som invertert gospel. Mer overraskende er avsluttende "Lola mit dem gorgonzola", der bandet snarere nærmer seg gräddostens evangelium, med toner som nærmer seg det nordiske. Med visper på trommene og det hele. Og snart er det jul.
Dagens Næringsliv (N0)

I det heftige hardjazzlandskapet som har eksistert her til lands de siste årene - mye takket være plateselskapet Rune Grammofon - har Bushman's Revenge stått som en urokkelig bauta. Trioen er lyden av gitarist Even Helte Hermansen, som vugger deg i søvn med fløyelsesmyke melodilinjer, eller som sammen med bassist Rune Nergaard og trommis Gard Nilssen booster hjernecellene i nesten spasmeaktige grooves... Om et band er som en person, med flere - og ofte motstridende - karaktertrekk, vil Bushman's Revenges to siste utgivelser representere alle deres ytterpunkter. Noen fortalte meg en gang at det finnes to typer hunks i verden: De som ønsker å være det, og de som bare er det. Og av en eller annen grunn har det alltid slått meg at musikken til Hermansen, Nergaard og Nilssen går under sistnevnte kategori... Jazz, Fritt Etter Hukommelsen er motreaksjonen, hvor de tre sier seg fornøyde med sin eventyrlige utflukt og puster lettet ut i den myke åpningen av «Contemplation». Hvorvidt det er et rent jazzalbum er nok åpent for diskusjon, eller kanskje ikke - etter albumtittelen å dømme er det nok mer ment som et grunnlag for komponeringen heller enn selve oppskriften. Bushman's Revenge klarer alltid å la kroppen lette i små øyeblikk, til de tar en plutselig uventet vending og du har bakkekontakt igjen. Hukommelsen er jo gjerne slik, at den sorterer ut visse elementer og henter inn andre. Og mens låten «Lola Mit Dem Gorgonzola» drar referanser til 60-tallets store jazzpianist Jan Johanssons visestil, er «Gamle Plata Til Arne» et tyngre og mer eksperimentelt tilbakeblikk til bandets aller første jam session. De fire originallåtene og to coverne som utgjør albumet, har likevel noe mer rått over seg, på tross av den mer dempede karakteren. Høydepunktet kommer allerede i andre spor, «0500», når Nergaard åpner med en lavmælt bassolo og blir omringet av Hermansen og Nilssen. Som følelsen av et solstikk har det døsige og svevende drivet noe utålmodig over seg, som om kroppen venter på at hodet skal slutte å surre og blodet slutte å boble. Og på tross av tyngden i de åtte minuttene klarer Bushman's Revenge alltid å la kroppen lette i små øyeblikk, til de tar en plutselig uventet vending og du har bakkekontakt igjen. Bushman's Fire og Jazz, Fritt Etter Hukommelsen beviser at Bushman's Revenge ikke er blitt tregere med tiden. Med flere ben å stå på er de sterkere tilbake, eller kanskje man kan kalle det mer modne. Med mindre å bevise, men ikke mindre å tilføre.
Morgenbladet (NO)

På sitt sjuende studioalbum går Bushman's Revenge tilbake til de grunnleggende jazzinspirasjonene sine. Trioen byr på et friskt perspektiv på æraen da John Coltrane ble sett på som en slags gud, tiden da Wayne Shorter og Jimi Hendrix drakk fra samme åndelige lyd-brønn. Gitarist Even Helte Hermansen, bassist Rune Nergaard og trommeslager Gard Nilssens tilnærming er denne gangen mer reservert, og noen ganger til og med lyrisk, til forskjell fra deres gjenkjennelige høgoktansk, sjangersmelt-ende estetikk. De tar med seg sitt tighte, organiske samspill inn i en kjent og struktur-ert jazz-sammenheng. På denne plata veksler trioen mellom et knippe ulike innfallsvinkler til jazzrøt-tene. McCoy Tyners "Contemplation" blir gjenoppfunnet som et sakte og atmosfærisk elektrisk-blues-stykke, med fokus på en briljant gitarsolo fra Hermansen, mens den neste "0500" legger til mer energi i den bluesy atmosfæren. "Bo Marius" fremhever Bushman's IRevenges smarte rytmiske tilnærming. Den dreier seg rundt en avhengighetsskapende, hypnotisk puls. "Gamle Plata Til Arne", som refererer til Arne Nordheims gamle plateklang som var i stu-dioet, viser trioen dypt inne i en psykedelisk bluesjaet, med mange dramatiske, ekstatiske vendinger; og enda mer fortryllende git-arspill fra Hermansen. Tolkningen av Albert Aylers klassiske "Angels" følger grunnrisset av originalen med klar og presis levering som fanger låtens åndelige kjerne. Det avs-luttende stykket "Lola Mit Dem Gorgonzola" tar oss med hjem, denne gangen nikkende mot den svenske pianisten Jan Johanssons arrangementer av tradisjonelle folketoner, bløtlagt i typisk nordisk melankoli.
Jazznytt (NO)

http://www.dagbladet.no

http://salt-peanuts.eu

http://jazzinorge.no

http://torhammero.blogg.no

http://www.marlbank.net

http://thealternative9.com

https://dereksmusicblog.wordpress.com

http://www.stuff.co.nz

http://jazznyt.blogspot.no

http://www.freejazzblog.org

https://draaiomjeoren.blogspot.no

On Firehouse:

 

“Mr. Nilssen and his partners make a respectable free-bop ruckus, earthy and often swinging.”

-The New York Times

 

“It was thrilling stuff and it all ended just a little too soon.” 

-Ian Patterson – All about jazz (live)

 

“A recommendation: get this album, plug in, crank the volume and find something to busy your eyes and hands.”

-Joel Barela -The freejazzblog 

 

“This turbulent album takes the craziness of Bitches Brew and adds a punk-style attack. If three well-schooled jazz musicians were force-fed Motörhead, this would be the result.”

-Kieron Tyler- The arts desk (record)

 

“Notice is served that these are three names to watch out for.”

-John Sharpe- All about jazz (album)

 

 

On ”Live In Europe”

 

“This is one of the best releases I’ve heard this year and even in the last 2-3 years”

-Gustav Lindqvist (Free Jazz Collective  5/5 stars)

 

“One of the must-hear concert recordings of 2017”

-Nate Chinen 

 

“Live in Europe provides an audacious excursion into creative music “

-Mark Corroto (Allaboutjazz.com 4/5 stars)

 

“ Even the trio date is a raucous free jazz blowout, and when the guests arrive at the party, things get seriously explosive”

-Phil Freeman (Stereogum.com)

 

“A group who really find a new way to open things up”

-Dusty Groove (Chicago)

 

”The musicians who recorded it are outstanding and masterful avant-garde jazz improvisers.”

-Avantscena

 

“Freewheeling solos, tight interplay, and the kind of energy that you can only get in a live performance - it's all here, and it's all gold.”

-Derek Stone (free jazz blog)

 

“He is one of those fantastically complete drummers, able and willing in any context.”

-Andrey Henkin (New York City Jazz Record)

 

“A bruising triple-disc set”

-Chicago Reader

 

“The music on this album is frenetic and exciting, with a powerhouse rhythm section and an excellent front line”

-Tim Niland (Music & More)

 

“Live in Europe» er blitt en fantastisk bra live-utgivelse, med et band som inviterer til fest enten man er i Rotterdam, Ljubljana eller Oslo. Kjøpetvang!”

-Jan Granlie (salt-peanuts.eu)

 

“Uansett så er musikken tøff, kompromissløs, energisk og forteller oss at også som bandleder har Gard Nilssen mye å fare med - ikke veldig overraskende det heller”.

-Tor Hammerø (Tor de jazz)

 

“Glitrende soloutspill i flere nyanser i det som var en rå jazzgig”

-Chris Monsen (Klassekampens top 10 livekonsert 2017 kåring)

 

“En av høstens shåvveste liveopplevelser”

-Audun Vinger

 

”Nilssen er overalt i norsk musikk for tiden og han gjør det til et bedre sted å oppholde seg”

-Jazznytt

 

“Acoustic Unity er en heftig opplevelse kun som trio, men denne glitrende liveutgivelsen viser også hvor åpne og inkluderende de er som band”

-Chris Monsen, Klassekampen (5/6)

 

 

On ”TO WHOM WHO BUYS A RECORD”

 

"Et av årets aller spenstigste jazzalbum"

-Dagens Næringsliv (Audun Vinger)

 

"To whom who buys a record er et briljant album-et av årets beste!"

-Dagsavisen (Espen Løkeland-Stai)

 

"Dette er unik musisering"

-Dag og Tid (Lars Mossefinn)

 

"En strålende innspilling, nok en gang!"

-Salt Peanuts.eu  (Jan Granlie)

 

"To Whom Who Buys A Record er gjennomført balansekunst på høyt nivå. Acoustic Unity byr på kvalitet i alle ledd."

-Aftenposten (Arild R. Andersen) 5/6

 

"Musikk som beviser at inspirasjon fra og andektighet for fortiden ikke er en tvangstrøye for ny kreativitet."

-Klassekampen (Chris Monsen) 5,5/6

 

"…Etter over hundre jobber kloden rundt, så framstår de nå som noe av det heftigste som finnes innenfor dette uttrykket."

-Nettavisen (Tor Hammerø)

 

"Yes!! Dette er nemlig klassisk jazzsamspill av beste sort"

-Vårt Land (Ole Johannes Ålekjær)

 

“To Whom Who Buys A Record er ei av dei mest livgivande platen hittil i år”

-Jazznytt (Torkjell Hovland)

 

"In a word: Enjoyable! "

-Marlbank.net 

 

"Acoustic Unity, climaxing the set by having Joshua Redman step up for an ecstatic Ornette Coleman encore.

-Jazzwise Magazine (Martin Longley)

 

"He performed in various settings, including with his remarkable Acoustic Unity trio"

-Downbeat (John Murph)

 

"Gard Nilssen's Acoustic Unity is one of the best trios in Europe"

-Phil Freeman (Stereogum, The Wire, Burning Ambulance)

 

"A powerhouse rhythm section and an excellent reed player making for the perfect combination which led to excellent music, whether playing solos or ensemble sections."

-Tim Niland (Blues & More)

 

"To Whom who Buys a Record is an exhilarating musical roller-coaster ride."

-The Arts Desk (Kieron Tyler)

 

"Ask me to name a killer working band that most American jazz listeners still don’t know, and there’s a good chance I’d land on Gard Nilssen Acoustic Unity."

-Nate Chinen 

 

”This album offers the trio in its prime, perfecting its loose yet deep and close interplay, but, still, sounding greater than the sum of its parts.”

-Freejazzblog.org

 

”Gard Nilssen-The drummer everybody wants to play with”

-Eyal Hareuveni

 

In Puma haben sich der Jaga-Jazzist-Keyboarder Øystein Moen und der Bushman‘s-Revenge-Drummer Gard Nilssen zusammengetan mit dem Gitarristen Stian Westerhus. Der ist als Gastmusiker auf ‚One-Armed Bandit‘, der aktuellen Jaga-Scheibe, und ansonsten in einem Duo mit dem Motorpsycho-Drummer K. Kapstad oder im Molvaer-Westerhus-Kleive-Trio ein neuer Ohrenzupfer in der Norge-Szene. Half Nelson Courtship (RCD2098) zeigt Puma als Schmiede, die an einer neuen Legierung aus Jazz und ROCK tüfteln. Westerhus lässt, nach dem zart schimmernden Auftakt ‚Bison Woven‘ und dem anfangs nur knarzigen, elektronisch betuckerten Titelstück, sein zunehmend glühendes Klingeln von Nilssen zur Weißglut klopfen, während Moens Keyboards darüber eine dröhnende Inkubatorglocke stülpen. Was immer Moen da beisteuert, es ist nichts, was auch nur entfernt was mit üblicher Keyboarderei zu tun hat. Es ähnelt vielmehr Zeus in Gestalt einer Wolke oder von Goldregen, mit einer dunklen oder leuchtenden Präsenz, die mächtig ausstrahlt. So sehr, dass selbst der Rock in etwas Elementareres sich verwandelt, ein Brausen und Rauschen, das gewittergöttlich und blitzeschleudernd in den Bann schlägt. Diesen grandiosen 10 Min. folgt das mysteriöse ‚Last Waltz‘, in zeitlupiger Tristesse, nur perkussiv von einer kreisenden Kugel durchsirrt, bis Nilssen zu Besentupfern wechselt, während Moen und Westerhus nur mit Mühe dem Tanz ein Drehmoment aufzwingen. ‚m.e.o.w‘ dröhnt von Anfang an massiv und schwillt zum tektonischen Beben an, aber seit wann galoppieren Katzen? ‚Gaberdine Lingerie‘ ist exotischer Stoff, aber nur ein kleines Zwischenspiel. Denn jetzt folgt mit ‚Innamorati Osculati‘ und dem verdammten Rest eine Quadriga des Erhabenen. Urgewalt, die sich zerreißt und in göttlich morphender Allmacht wieder Gestalt annimmt, als wilde Jagd mit blitzenden und donnernden Hufen bei ‚Knitstep‘, bei ‚East West Horizontal March‘ dann, sich aus xenoelektronischer Camouflage herausschälend, mit düsterem Tambourgetrommel, aber unhörbaren Tritten. Zuletzt als ‚Hachioji Silk Blues‘, mit dunklem Orgelpathos und aufschrillender Gitarre. Überwältigend? Ja was denn sonst!
Bad Alchemy (DE)

Noch veröffentlichen die – Routine kategorisch ablehnenden – Routiniers von Supersilent eine Zaubertüte nach der anderen, schon drängt die nächste Generation norwegischer Musiker ans Ruder. Auch ans Stromruder – allen voran der 30-jährige Stian Westerhus, der als aufregendster Gitarrenkünstler Norwegens tituliert und wohl nicht umsonst ins neue Trio von Nils Petter Molvaer integriert wurde. Westerhus legt hier – von rune grammofon gleichzeitig anberaumt – ein Soloalbum und eines im Trio mit den beiden Twentysomethings Oystein Moen & Gard Nilssen vor. Experiment und Expressivität, präzise eingesetzte Virtuosität und das Gespür für knappe Melodien kennzeichnen seine Herangehensweise. Im Kollektiv mit den beiden Jazzkonservatorium-Absolventen, denen man ihre Ausbildungsstätte nicht mehr anhört (oder arbeiten die im Norden um soviel avancierter als in unseren Breiten?), übt Westerhus naheliegend mehr Druck aus, allerdings ohne jemals musikhistorische Vorfahren kopieren zu wollen. Am ehesten assoziiert das Trio noch die einen oder anderen Live-Experimente von King Crimson. Aber selbst dieser Vergleich mit dem Forscherdrang eines Robert Fripp ist angesichts der offensiven Klangexpeditionen von Puma ungerecht, weil an den Haaren der Hippies herbeigezogen. Auf sich allein gestellt, degradiert Westerhus das Instrument nicht zum Material für Selbstbespiegelungen, sondern nutzt es als Trampolin für den Sprung in ungeahnte Höhen (und Tiefen). Der kleine Hendrix-Querverweis im Titel wird nicht nur per Gaudi erfolgt sein. Sofern das verallgemeinert werden darf, scheint – nach einer längeren Phase der Introspektion – die Lust auf Ausdrucksstärke wieder die Oberhand zu gewinnen. Wobei es sich um eine Lust handeln dürfte, die in ihrer Expressivität vorhergegangene Errungenschaften sehr wohl reflektiert. Vielleicht heißt das beste Beispiel dafür Stian Westerhus.
Freistil (AT)

Schwer und düster erscheint das dritte Album der drei Norweger Gard Nilssen (Schlagzeug), Østein Moen (Synthesizer, Electronics) und Stian Westerhus (Gitarre, Electronics). Eine Mischung aus langsamen Gitarren-Loops, vereinzelten Rhythmussegmenten und elektronischen Soundsamples. Die Geräuschlawine rollt langsam ins Tal und malmt alles im Schneckentempo nieder, was sich da auch immer in den Weg stellt. Ihre Musik wirkt beim längeren Hören erstaunlich fein. Auf erstickende, nicht enden wollende Improvisationen wartet man zum Glück vergebens. 8/10.
Ox (DE)

Puma´s shared interest in jazz and experimental improvisation manifests itself as a series of fascinating semi-abstract constructions on this, their third album together. While Moen also plays with Jaga Jazzist and Nilssen with Bushman´s Revenge, the rough-cut metallic constellations and taut leftfield ructions they create here bear closer comparison to the exploratory tussle of free-jazz, krautrock and prog, as well as post-punk New York at its most dissolute and cerebral.
Rock-a-Rolla (UK)

Puma, with Øystein Moen (keys/electronics) and Gard Nilssen (drums) possess a romantic take om improvisation, cutting Westerhus´ guitar with wild free drumming and a symphonic sense of grandeur.
The Wire (UK)

I Puma skaper gitarist Stian Westerhus, tangentspiller Øystein Moen og trommeslager Gard Nilssen et helt egenartet uttrykk som berører og omfavner ulike sjangre. Deres tredje utgivelse er en helstøpt moden utgivelse. Med enkle, dyptloddende musikalske utsagn folder de ut melodiske, nøkternt komponerte lydforløp. Noen ganger mørkt kaotisk, men alltid gjennomlyst av en helhetlig kunstnerisk visjon. Assosiasjoner til band som Supersilent er nærliggende, men Puma er likevel noe helt annet. De er neste generasjon av kompromissløse lydforskere. 6/6.
VG (NO)

Møtet med Puma driver tankene tilbake til første halvdel av 1970-tallet, i retning av selveste King Crimson. Stian Westerhus, gitar og elektronikk, Øystein Moen, tangenter og elektronikk og Gard Nilssen, trommer ter seg som et band med fokus på fellesskap. Musikken er for mørk til å vekke behag, men gledelig tøff ned til minste detalj. 5/6.
Aftenposten (NO)

Levande Puma. Som meldt torsdag har gitarist Stian Westerhus mange band i elden. Eitt av dei er Puma, som etter å ha vunne Jazzintro-tevlinga i 2006 segla inn på den elektroniske jazzscena først med «Isolationism», så med «Discoteque Bitpunching», før «Half Nelson Courtship» berre dundrar inn i musikkheimen. Med Øystein Moen stand by på keyboards/elektronika og Gard Nilssen på trommer attåt Westerhus, den siste med ein hårsveis det er vanskeleg å ikkje assosiere med å få elektrisk støyt. Heilt usakleg, sagt i beste meining! Han er også ute med soloalbumet «Pitch Black Star Spangled», men her gjeld det bandet Puma, med eit brytetak i tittelen på eit album som også kjem på vinyl. Puma held koken, men hugs å dra ut koplingane etterpå.
Dagsavisen (NO)

http://www.allaboutjazz.com

http://www.themilkfactory.co.uk

http://www.bbc.co.uk

http://www.pennyblackmusic.co.uk

http://allmusic.com

http://killedincars.com

http://blog.stereophile.com

http://boomkat.com

http://www.dagbladet.no

http://www.adressa.no

http://www.side2.no

http://www.ragazzi-music.de   (german)

http://westzeit.de   (german)

http://www.soundofmusic.nu   (swedish)

http://www.allaboutjazz.com   (concert review)