Poster by Cecilie Nogva

Gard Nilssen´s Supersonic Orchestra

My ultimate dream band came true this summer at my residency at Moldejazz! 

The commission work "If you listen carefully, the music is yours" had its premiere July 19th 2019, and will for sure be played again soon!!!

Stay tuned for more!! 

The lineup says it all:

 

Håkon Mjåset Johansen- drums (NO)

Hans Hulbækmo- drums (NO)

Gard Nilssen-drums (NO)

Petter Eldh- doublebass (SE)

Ole Morten Vågan- doublebass (NO)

Ingebrigt Håker Flaten- doublebass (NO)

Eirik Hegdal-saxophones (NO)

Per ”Texas” Johansson- saxophones (SE)

Kjetil Møster- saxophones (NO)

Hanna Paulsberg- saxophone (NO)

Mette Rasmussen- saxophone (DK)

Maciej Obara- saxophone (PL)

André Roligheten-saxophones (NO)

Thomas Johansson-trumpet (NO)

Goran Kajfes-trumpet (SE)

Erik Johannessen- trombone (NO)

Ingrid Skanke Høsøien- light design

Tor Breivik- sound

 

 

 

 

Reviews

Review Supersonic Orchestra in Molde

"Et monster mot stjernene i veddeløpsfart"

MOLDEJAZZ, DAG 5, 19. JULI 2019: Den mest imøtesette konsertene med årets residerende artist, Gard Nilssen, er nå historie. Supersonic Orchestra nådde ikke bare overlydsfart, hastigheten oversteg etter hvert unnslipningshastigheten fra jordas overflate.

Kommer du opp i hastigheten 11,2 kilometer i sekundet nede på jordas overflate, vil greie å komme ut av gravitasjonesfeltet fra jorda. Dette 16-personers uhyret av et orkester oppnådde denne hastigheten, og er i dette øyeblikket på vei mot månen. Jeg vil tippe at det vil nå fram til jordas naturlige satellitt omtrent i tide til 50-årsmarkeringen av The Eagles landing i Stillhetens hav i 1969. Jubileet skjer i dag, lørdag, kl. 21.17 norsk tid.

Alle tegn tydet på forhånd på at dette ville bli en strålende konsert. Regnværet slapp taket 30 minutter før konserten, og over Moldefjorden viste det seg en strålende, dobbelt regnbue. I enden av de to buene ligger det jo en gryte med gull, og jeg vil hevde at slik jeg så det, pekte begge buene mot Plassen og Teatret Vårt.

For en konsert! Og for et band!
Verket «If you listen carefully, the music is yours» er skrevet av André Roligheten og Gard Nilssen i fellesskap, for et orkester som nå er av en annen verden.

La meg presentere: I innerste halvsirkel fra venstre mot høyre, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, deretter Ingebrigt Håker Flaten på bass, med Hans Hulbækmo på trommer, og ut mot høyre Petter Eldh på bass og Gard Nilssen på trommer.

I ytterste halvsirkel først en firergruppe, med Mette Rasmussen og Maciej Obara på altsaksofon, Eirik Hegdal på alt av saksofoner og klarinett og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon. Dernest en treergruppe med André Roligheten på sopran-, tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, Per ‘Texas’ Johansson på tenorsaksofon og bass- og kontrabassklarinett og Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofon. Til høyre står Goran Kajfes og Thomas Johansson på trompet og Erik Johannessen på trombone.

Oppsettet indikerer at mye av dynamikken vil dreie seg om å spille undergrupper av flere størrelser ut mot hverandre, vekslende med sekvenser for hele orkestret. Det starter med en trio, men Mjåset Johansen, Vågan og Maciej Obara. Vi skjønner raskt at dette vil bli bra.

Men hvor bra det blir øyner vi fullt først seinere. En sekvens med Thomas Johannsson, Nilssen og Eldh, understøttes av et barytonkor med Kjetil Møster og Roligheten. Møster leverer et sterkt solostrekk i interaksjon med en frådende sjø av trippel bass+trommer.

Etter et nesten vakkert kor med Møster, Kajfes og Johannessen, følger et arrangement som swinger som ei varm kule i helvete. Et av Rolighetens tema har linjer som om det skulle vært musikk skrevet av Ennio Morricone, før det munner ut i en solo av Per ‘Texas’ Johansson i vekselvirkning med Håker Flaten og Hulbækmo.

Orkestret toner ned og dør ut før Møster på tenorsaksofon leverer et av dagens sterkeste solobidrag. Hegdal og Roligheten roer vakkert ned, før Vågan og Nilssen har en glitrende interaksjon som toner ut i et tutti-parti så usigelig vakkert at det er en grandios film verdig.

Slik fortsetter det i nærmere en time og tre kvarter til sammen. Vi får en sekvens med Roligheten, Eldh og Nilssen, altså Acoustic Unity, før Gard Nilssen introduserer bandet og «Teppen dance». Etter en lengre Eldh-solo som ender med noen fraser som høres som de kunne være hentet fra Jimmy Garrisons repertoar, leverer Hanna Paulsberg en solo så vakker at det svir i ørene.

Referansene i denne musikken er mange, og de peker i mange retninger. Og etter hvert som skuldre senker seg, og bandet får steppet opp i gir, begynner også hastigheten å stige. Vi kjenner at lufta rundt oss blir kaldere — det er jo forferdelig kaldt her oppe i stratosfæren.

Et deilig klarinettkor med Roligheten og Per ‘Texas’ Johansson på bass-klarinett og Eirik Hegdal på sopran-klarinett, høres ut som en vakker salme, der Vågan leverer en kraftig solo. Når klarinettrioen forsterkes med alle ti blåsere, i det videreutviklede arrangementet av temaet, blir det nesten Frelsesarmeen. Og det er overhodet ikke ment som noe negativt, tvert i mot.

Vi får en basstrio-sekvens med Vågan, Flaten og Eldh, som til tider minner meg om det tidligere Trippelbass-prosjektet. Når Eirik Hegdal legger baryton-linjer over dette, står det med nesten uleselige kråketær på blokka mi, «… fytti h..lvete så tøft!»

De tre trommeslagerne, Nilssen, Hulbækmo og Mjåset Johansen, er så forskjellige som det går an.  Med hver sin stil utfyller de hverandre strålende, og sammen er de dynamitt. Det er så tight, tett og presist. Her lugger det overhodet ikke i kompet!

Det glir over i en Acoustic Unity-sekvens med Nilssen, Eldh og Roligheten, som etter noen videre utviklinger munner ut i et fullt ensemblespill «…på full pinne, blås og spiker» står det på blokka mi. Herlig!

Vi får en siste sekvens som starter med et bidrag fra det som en gang var trioen Lord Kelvin, Hegdal, Johannessen og Nilssen.

Det er så deilig, atte. Men etter et ytterligere ekstranummer, er vi svimle og fylt opp av all denne herligheten, der vi vandrer ut i kveldslyset. Vi ønsker bølgene fra konserten god reise videre mot månen.

Jeg har bare et stort ønske, nei, heller et krav. For det første må dette verket og bandet ut på tur. Det er første prioritet. Men deretter må dette bandet sikres et liv etter at verket «If you listen carefully, the music is yours» er ferdigspilt. Det er andre prioritet. Om ikke det lar seg gjøre, har norsk kulturpolitikk virkelig spilt fallitt. Hører du, Trine S. Grande?

Salt-Peanuts.eu (Johan Hauknes)

 

Super Supersonic – slik drømmer blir til

Musikk dreier seg ofte om drømmer. I løpet av et par timer i går kveld tror jeg Gard Nilssen – og mange andre – fikk oppfylt mange av dem. For en drøm – for en opplevelse!

Da Gard Nilssen fikk forespørselen om å bli Artist in Residence under Moldejazz i år, begynte det raskt å svirre rundt i den sjeldent hvilende hjernen og kroppen til unge Nilssen. Drømmen hadde kanskje ligget på lur tidligere også, men den var jo fullstendig urealiserbar. Det å sette sammen et stort band bestående av 16 av Nilssens aller beste venner – som tilfeldigvis er noen av verdens beste jazzmusikanter, i følge Nilssen – pluss hyre inn lyd- og lysekspertise fra aller øverste hylle, var jo ikke mulig.

Men så

Festivalsjef Hans-Olav Solli blei fødselshjelperen som Nilssen takka fra scenekanten – uten hans velvilje og åpenhet på så mange plan, ville ikke dette ha vært gjennomførbart. Kjør på, var beskjeden Nilssen fikk og fredag kveld mellom klokka 20 og nesten 22 blei drømmen virkelighet.

If you listen

Sammen med en av sine beste kamerater fra ungdomsåra i Skien, saksofonisten og komponisten André Roligheten, satte Nilssen i gang både med komponering og utvelgelsen av lekekamerater. Det endte med 15 av hans absolutte favorittmusikanter og det førte til at sju saksofonister, to trompetere, en trombonist, tre bassister og tre trommeslagere fikk den unike muligheten å gi liv til verket «If You Listen Carefully, the Music Is Yours». Og for et liv som blei skapt!

Roligheten troppsfører

Fra sin plass sentralt i blåserekka, styrte André Roligheten troppene med bestemt hånd. Låtene var ikke av det kompliserte slaget – de var ofte lettfattelige, melodiske og tøffe. Hele tida var de herlige utgangspunkt for at alle 16 på skulle få vist hva og hvem de var enten hver for seg eller i urtøffe duetter eller vel så det. Det å plukke frem enkeltspillere her blir både feil og meningsløst. Alle var åpenbart så inspirerte og klare som vel tenkelig og uten unntak grep de øyeblikket både individuelt og kollektivt og skapte minner og drømmer for evigheten.

Noe tungt er på vei

Jo Nesbø har skrevet at tunge ting har vært på vei her i Molde for noen år siden. Det spørs om noe tyngre enn drømmebandet og drømmeprosjektet til Gard Nilssen har vært i disse dalstrøka siden rumba-Gunn var her. Det var altså så voldsomt, så monumentalt, så livgivende, så inspirerende som vel tenkelig og når så lyd- og lysmagikerne Tor Breivik og Ingrid Skanke Høsøien løfta opplevelsen helt opp dit der drømmer skapes, så blei denne stunda, denne konserten, denne drømmen et øyeblikk som kommer til å bli værende med alle oss som var så privilegerte at vi blei invitert med. Takk og gratulerer Gard Nilssen!

6/6 - Romsdals Budstikke (Tor Hammerø)